Om Ringerikes Museum

Ringerikes Museum ble grunnlagt av H. I. Hammer, bestyrer ved Ringerike høyere skole, og formelt konstituert 1. september 1923. Foreningen hadde allerede en samling gjenstander, men manglet et egnet utstillingslokale. Prosessen med å finne et egnet utstillingslokale var lang og virket tidvis umulig, men i 1931 kom kraftverksjef Oskar Mørk på banen og museet fikk lov til å disponere maskinhallen i kraftverket. Utstillingen her ble en stor suksess.

I 1934 ble Ellen Hals en del av museumsstyret og donerte sin eiendom, Blommeseter, til museet, som raskt flyttet inn. I årene på Blommeseter utvidet museet samlingen betydelig, men det viktigste tilskuddet kom i 1938 med Marie Moes testamentariske gave. Gaven inneholdt en rekke gjenstander fra hennes far, Jørgen Moe, og med den fulgte et sterkt ønske om at museet skulle plasseres i Ringerike, ikke i Hønefoss.

Etter hvert begynte tanken om å flytte museet til Norderhov prestegård å ta form. Stedet hadde stor historisk betydning, og en slik plassering ville også imøtekomme Marie Moes ønske, ettersom det var her Jørgen Moe og Peter Christen Asbjørnsen først møttes. Debatten om en permanent lokalisering fortsatte i mange år, men i 1956 ble det klart at den gamle prestegården på Norderhov ikke lenger skulle fungere som prestebolig. I 1960 overtok Ringerikes Museum lokalene, og i 1961 kunne museet endelig åpne dørene på Norderhov prestegård.

I 1998 ble Stiftelsen Ringerikes Museum opprettet. Samtidig ble museumsforeningen omgjort til Venneforeningen Ringerikes Museum, som fortsatt i dag støtter museets arbeid og utvikling.

 

 

Ringerikes Museum ligger i den praktfulle bygningen Norderhov gamle prestegård, som fungerte som en privatbolig for sognepresten fra 1635 fram til slutten av 1950årene.

Norderhov prestegård har en lang og rik historie og er tett knyttet til Norderhov kirke, først oppført i 1170. Gården var hjem til presten i Norderhov prestegjeld helt frem til midten av 1900-tallet og fungerte som et kulturelt og administrativt senter i regionen. Den var også et aktivt gårdsbruk og et viktig samlingspunkt for lokalsamfunnet, med et levende miljø preget av ulike roller og ansvar.

Livet på gården var ordnet i et hierarkisk sosialt system, der prestefamilien var øverst. Forpakterfamilien tok ansvar for den daglige driften og vedlikeholdet av eiendommen. Gårdsarbeiderne, som lå nederst på den sosiale stigen, bestod ofte av hele familier som alle bidro til gårdsdriften, fra de minste til de eldste. Slik fungerte prestegården som et lite samfunn i seg selv.

Prestegården vi ser i dag har blitt bygget ut og endret gjennom flere hundre år, og de eldste delene stammer helt fra 1600-tallet. Årringsanalyser i 2009 avslørte at første etasje i sydfløyen, kjent som «Svenskestua», ble bygget i 1635. Svenskestua har sitt navn etter historien om prestekona Anna Colbjørnsdatter som hjalp norske soldater med å beseire svenskene ved slaget på Norderhov i 1716. Nordfløyen ble reist i 1729, andre etasje i sør kom til i 1745, og bygget fikk nytt tak i 1822.

Munkestua, slik vi kjenner den i dag, bærer preg av en rik historie som strekker seg over flere epoker. Første etasje ble bygget rundt 1712, og andre etasje fulgte ca. 1766. Kjelleren, derimot, har spor av tømmer fra 1500-tallet. Det er usikkert om dette stammer fra opprinnelig bygging eller fra gjenbruk ved senere restaureringer, men alt tyder på at bygget, eller i det minste kjelleren, er svært gammelt.

Allerede i 1576 ble kjelleren omtalt som gammel i kildene, da presten ble pålagt "aabotsplikt" – en plikt til å vedlikeholde den historiske kjelleren i Munkestua. I 2022 avslørte undersøkelser at deler av muren stammer fra middelalderen. Kanskje det første bygget på stedet ble reist samtidig med Norderhov kirke?

Lite er kjent om Munkestuas tidlige historie, men mye tyder på at bygget ble brukt som prestebolig før hovedhuset ble ferdigstilt på 1600-tallet. Etter dette ble det trolig tatt i bruk av forpakterfamilien, som leide gården av prestefamilien og hadde ansvaret for å drive og forvalte eiendommen.

På 1800-tallet ble Munkestua brukt som skolestue, og det var her en 14 år gammel Jørgen Moe møtte 15-åringen P. C. Asbjørnsen for første gang i 1826.

Bygget har også blitt brukt til å huse gårdsarbeiderne som jobbet her på prestegården. Livet for de som arbeidet på gården var preget av tydelige klasseskiller. Ofte jobbet hele familier sammen på gården med tungt fysisk arbeid. Man kunne også få arbeid som tjenestefolk, spesielt kvinner.

Bygget huset gårdsarbeidere helt frem til Ringerikes Museum flyttet inn på Norderhov prestegård i 1961. Bygget har siden vært brukt som lager, før det nå åpner for publikum i anledning Ringerikes Museums 100-årsjubileum.