Hvem var Herman Wildenvey?

Herman Theodor Portås ble født på gården Smedjordet 20. juli 1885, men flytta til Portåsen etter kort tid. Her vokste han opp med faren, som var gift med moras søster, og dermed også hos sin tante, som også var hans stemor. «Min mor er min tante og min tante er min mor», er han kjent for å si.

 

Kanskje er den store søskenflokken grunnen til at han fikk et særlig nært forhold til bestemora si. Hun lærte han å lese og skrive allerede før han startet på skolen, og dannet sannsynligvis utgangspunktet for at han var glad i å leke med ord allerede i skolealder. Da han var 12 år skrev han et stygt dikt om naboen, et skjemtedikt, som skapte masse spetakkel. Navnet han skulle bli kjent under, Wildenvey, begynte han å leke med allerede da han var 14 år. Han sa senere om seg selv: «jeg var et skolelys, som jeg og mine kamerater skiftet på å blåse ut».

 

Han flyttet hjemmefra i 15-årsalderen, som slettes ikke var seint på den tiden. Et par år senere ga han ut diktsamlingen Campanula på egenhånd. Denne var sterkt inspirert av omgivelsene på Portåsen. Etter noen år på skolebenken i Oslo og så i Amerika, skulle han endelig bli antatt av Gyldendal norsk forlag, og bli forfatter på ordentlig. Dette skjedde med diktsamlingen Nyinger utgitt på Gyldendal i 1907. Boken ble en suksess, og Herman ble en sensasjon. Tom Lotherington beskriver det slik in sin Wildenvey-biografi: «Så våknet Herman Wildenvey en morgen og fant seg berømt. Men han hadde vondt i hodet. Det var en formiddag i desember 1907. Han slo øynene opp på et kaldt atelier, omgitt av tomme flasker og en bakfull kunstmaler. Diktsamlingen hans var utsolgt fra forlaget».

 

Gjennom sin karriere ga Wildenvey ut en lang rekke diktsamlinger, noe prosa, samt gjendiktninger av Shakespeare. Han flyttet etter hvert til Stavern, sammen med sin kone Gisken og datteren Hanna, der han levde frem til sin død i 1959. Wildenvey gjennom livet mye på reise, og bodde en rekke steder. Portåsen, hans barndomsparadis, var likevel et sted han stadig vendte tilbake til - gjennom diktningen, eller for å besøke familien sin.