Opplev høvdingens hall

Når du går inn i hallrommet er du i høvdingens sentrale rom. De takbærende stolpene er trukket nærmere ytterveggene for å gi med plass for aktivitet rundt ildstedet. Disse sentrale stolpene er tydelig større og sterkere enn de andre og bærer derfor en tyngre konstruksjon med et opphøyet tak som gir muligheten med mer lys fra glugger.

Hallrommet her på Veien er stort og gir indikasjon på det høye nivået av makt den lokale høvdingen må ha hatt. I dette rommet samlet høytstående folk seg både til festligheter og alvorsprat. Her ble bordet dekket til fest med servering av velsmakende mat og drikke. Ilden ga varme og lys og folk kjente tilhørighet til høvdingens makt og fant sin sosiale plass. Eller kanskje opplevde enkelte motstand, konfrontasjon og sosiale utfordringer? Politikk ble diskutert, krigføring planlagt, økonomien styrt, gravøl avholdt og høytstående giftermål inngått – alle elementer som formet livet i jernalderen, styrt av samfunnets øverste ledd fra høvdingens høysete. Avgjørelser som ble tatt i høvdingens hall hadde også selvfølgelig ringvirkninger på samfunnet som helhet og det var av stor interesse for alle samfunnslag å stå i relasjon, på sin måte, til det som foregikk her i maktens indre.

Under utgravningen av langhuset ble det funnet 2 graver under huset. Den ene av disse var en barnegrav, plassert rett i nærheten av ildstedet i det største hallrommet. Graven er datert til samme tid som da langhuset ble bygget og kan muligens ha blitt bevisst plassert der av de som bygde huset. Graven inneholdt brente bein og et leirkar og er sannsynligvis restene etter et høytstående barn som levde for ca. 2000 år siden, nettopp her på Veien. Barnegraver fra jernalder er noe arkeologer sjeldent finner, og denne graven er derfor helt spesiell både i innhold og beliggenhet.

Ikke bare jordbruk var viktig for livet i jernalderen. I tillegg til korndyrking og husdyrhold var ressurser fra elver, vann, skog og fjell viktig. Høvdingen på Veien var tilknyttet et større nettverk av varer som ofte kom langveisfra. Fra både fjern og nær hentet folk inn viktige varer fra villmarken, slik som jaktbytte og fisk, bær, planter og tømmer for husbygging og brensel. Skinn, pels og lær ble til klær og sko. Dyrebein ble omformet til redskaper, slik som benkammer funnet i graver her på Veien.

Også det dyrebare jernet kom fra utmark ved omdannelsen av myrmalm til metallet som var så enormt viktig for jernalderens redskaper, våpen og utstyr. En stor mengde av anlegg for jernvinne i Norge ligger i utmarksområder nord for høvdingsetet her på Veien og det er ikke utenkelig at store deler av Norskt jern ble fraktet via elver og dalfører til Veien og distriktet her for å videre distribueres ut mot Oslofjorden både i eldre men også særlig yngre jernalder.

Kombinasjonen av ressurser fra både innmark og utmark viser en økonomi basert på produksjon, byttehandel og kontroll av ferdselsårer. Høvdingen på Veien nøt nok godt av sin plassering i landskapet hvor strømmen av varer som kom via flere dalfører fra skoger og fjell, på vei videre sørover.

Vi vet lite om hvordan høvdingens hall var pyntet da slikt sjeldent er bevart fra jernalder. Langhuset på Veien har vært hvitmalt med en blanding av kalk og okseblod innvendig, noe som gir mer lys. Men kan det har vært mer?

På veggen i det gjenreiste langhuset er det i dag pyntet med en dekorativ bord med mønster hentet fra en benkam fra samme tid. Fargene er hentet fra naturen og gjenspeiler fargede tekstiler brukt av høytstående folk i jernalderen. Dyrebare klær og tekstiler var farget med planter og insekter fra naturen, slik som hasselblader som gir fargene gul, brun og grønn. Krapp gir rødt, oransje og brunt mens valnøttblader gir gult og brunt. Bladene fra planten Vaid kan brukes til å farge blått, og importerte insekteter, slik som Cochenille, gir sterk rødfarge. Mannen begravet i kongshaugen her på Veien på sluttev av romertid hadde med seg en kappe farget med Cochenille og var nok staselig i sin fargerike bekledning når han inviterte sine frender til gilde i hallen. Å eie en slik kappe kan sammenlignes med å eie 3 privatjetfly i dag.

Om høvdingens hall også var pyntet med fargerike veggtepper eller om de takbærende trestolpene var utskåret og malt med intrikate mønster fra samme tid, vet vi ikke noe om. Likevel kjenner vi til stor bruk av ornamentikk og mønster på smykker og våpen fra samme tid. Mulighetene er mange og der arkeologien stanser kan gjerne fantasien fortsette.

Rundt høvdingens bord ble mange viktige avgjørelser tatt. Å delta ved et gilde i hallen ga folk status. Mange funn fra jernalderen viser oss hvordan utstyr til mat og drikke var tydelige symboler på dette. Ornamenterte leirkar til matservering, importert staselig drikkeutstyr, og mat og drikke var populære gravgaver i jernalderen og dette gjenspeiler hvor viktig høvdingens gilde i hallen var.

Drikkeritualer var symbolske sosiale og politiske handlinger som forgikk mellom høvdingen og andre høytstående. Kannen som står her på bordet er rekonstruert fra et lokalt funn. Den har en spesiell utforming hvor drikkevaren kan skjenkes gjennom det som i utgangspunktet ser ut som hanken. Drikken kommer da ut i en elegant stråle. En slik kanne ble gjerne brukt til å servere mjød, en staselig alkoholholdig drikk laget med honning. Honning var dyrebar importvare og å få skjenket mjød i sitt beger ved høvdingens bord her på Veien var nok en ærefull opplevelse.

Gjenstander laget av glass var importvare fra lengre sør i Europa. Romerske drikkeglass og drikkeutstyr har noen ganger fulgt med som gaver i graven til høytstående folk, slik som i gravhaugen på Sætrang i Haug fra romertid. Slikt dekketøy var med på å symbolisere høvdingers høye status og store innflytelse i sin samtid.

Ikke bare høvdingens hall og gravgaver vitner om store gilder gjennom jernalderen her på Veien. Rundt langhuset finnes også rester etter et stort antall kokegroper. Slike kokegroper er rester etter tilberedning av store måltider til høytid og fest i høvdingens hall på Veien hvor mange individer deltok. 

I romertiden var krigeren en viktig del av samfunnet, direkte knyttet til makten. I yngre romertid (200-400 E.V.T) øker forekomsten av våpen i graver i hele Norge sammenlignet med tiden før. Slik ser vi også her på Veien i gravene fra yngre romertid. Dette forteller oss at det å utrykke makt og militær styrke blir mer og mer viktig mot slutten av romertiden. Krigeren og hans utstyr var sterke symboler på dette.

På denne tiden ble krigerens utrustning her i Norge også mer og mer påvirket av våpentyper som ble brukt sørover i Europa. Dette forteller oss at det nå blir mer kontakt mellom nordboerne og Romerriket gjennom handel og vareutvekslig, men også krigføring. Gjennom romertiden opplever germanske folkegrupper i Nord-Europa stadig mer kontakt med kulturer i sør, både gjennom direkte konfrontasjon, og ved at skandinaviske leiesoldater deltok i organisert krigføring sørover på kontinentet. Et eksempel på dette er forekomsten i Skandinavia av et kort og meget effektivt sverd, kjent i romersk tradisjon som gladius. Slike sverd kunne komme langveis fra, fremstilt i romerske våpensmier og da utstyrt med stempelmerke. Noen ganger var de utsmykket med figurer hentet fra romersk mytologi, slik som seiersgudinnen Victoria.

Også typiske lange eneggede, og senere også tveeggede nordiske sverd var i bruk gjennom romertiden i Skandinavia. I tillegg ble kastespyd med mothaker og større lanser brukt. 2 spyd, tveegget sverd og skjold var typisk utrustning på slagmarken for en mektig kriger på denne tiden. Skjoldene var rektangulære, utstyrt med skjoldbulen i midten og gjerne utformet med en kant av jernbeslag. På slagmarken var krigeren staselig i sin utrustning og skjoldene var ofte malt. Det er funnet bevis på skjold malt i farger som gult, rødt og blått i Skandinavia og særlig blått var populært.