Målargutua

Familien Kittelsen kom til Sole fra Hvitsten i Oslofjorden. Om Hvitsten sier Kittelsen at «etter fem års strid og arbeid, da huset lå der som nytt, og haven blomstret med nye frukttrær, bærbusker og blomsterbed, måtte vi forlate stedet». Det var nok stor overgang å komme til det gamle kalde huset på Sole. Men de skulle komme til å trives på Sole, og som Kittilsen skriver i et brev «mine troll finner klimaet aldeles fortreffelig».

De ble fort kjent med folk fra nabolaget, og godt mottatt. Et eksempel på dette blir nevnt i boka «Tirilil Tove» av Ingrid Kittelsen Treider. Det var et dødsfall på en av nabogårdene og fru Inga Kittelsen fikk det ærefulle oppdraget å være en av to «nedlegningskoner». Vervet besto i å stelle og legge ned liket, og gå foran kisten med tent lys ved begravelsen. Den eneste jeg har funnet  fram til som døde i 1896 på en av nabogårdene er Guri Jonsdatter Kopseng, så det kan ha vært henne. Det er i så fall min tippoldemor.

På denne tida var det mye mer folksomt i Kofseroa. Det var familier med mange unger på gårdene, og det var mange småbruk og husmannsplasser i nærheten.

Brukeren på Sole bodde i nabohuset. Her var det fire barn. Den yngste sønnen het Bernhard og var 8-11 år mens Kittelsen bodde der. Han ble brukt som modell i mange av bildene til Kittelsen, både forfra, bakfra, vandrende og til hest. Dette var Espen Askeladd i «Soria Moria» serien og har blitt en slags logo for Sigdal og hele Norge, der han står og ser mot slottet. Motivet til «Langt langt borte saa han noget lyse og glitre» er sannsynligvis hentet ute på jordet eller omtrent der steinbruddet til Kaugerud er nå med utsikt mot Ranten. Her har Kittelse fanget drømmen om slottet i det fjerne, men landskapet imellom er ukjent og dekket i tåke.

I et annet bilde ser vi ham forfra vandrende, med en liten skikkelse som står ved det vesle huset i bakgrunnen. Dette bildet er malt i Lauvli som er en plass under Sole. Utsikten er mot Grønvold og Trillemarka. Bildet heter «farvel da mor», og her har Kittelsen fanget følelsen av spenning, men også tristhet og vemod i den lille skikkelsen som står igjen mens sønnen skal ut og søke lykken. Mens Kittelsen var på Sole var det bare enka Ingeborg som bodde der med yngste datter Marta. Kittelsen forteller om en hyggelig atmosfære i det vesle huset, men at jenta var blek og med store drømmende øyne lignende den synske Haugtussa. Marta døde noen få år senere bare 19 år gammel.

Kittelsen fant motiver hvor han vendte blikket på Sole. Sørover i retning Solevannet ser vi Ulaåsen og de tolv villender. Ute på myrene ned mot vannet beskriver han hvordan et helt brudefølge med Tussekongen kommer gående. På nedre Sole sto husa den gangen mellom Øvre Sole og elva. Her fant han motiv til gamle falleferdige hus til Svartedauen. Pesta dukker også opp på Sole, i trappa til stabbursloftet. Inne på stabbursloftet står sengene som var motiv for Musstad den dag i dag. Ingrid Kittelsen Treier forteller at Papa tegnet bjørnen som ble skutt i myrane ved Solevannet. Er det den som sover foran alteret i «Den gamle kirke» i Svartedauen, og i «Bamsen sover i Blaablyngen» i Tirilil Tove? Kittelsen fullførte Svartedauden mens han var på Sole. Noen av de uhyggelige og mørke stemningene derfra har vært til inspirasjon for blant annet black metal band.

Stabbura på Sole ble også brukt. Spesielt er bildet av «Gærne Andreas» på frieri et kjent motiv: «Å herregud, lok opp da, jenter, å gud velsigne dere, lok op!»

Kittelsen skriver i boka «Folk og Trold» om at det kom en gammel mann til dem for å selge varer og sopelimer og hvordan de etter hvert ble kjent. Mannen het Fingar og bodde i ei lita lav sprukken tømmerstue med ett rom og ovnsrør istedenfor pipe. Kittelsen skriver: «Helt oppe paa det styrtbratte vilde fjellet saa vi som en liten prikk den fattige hytten. Nede fra dalen saa det ut, som om det var aldeles umulig at komme derop.  Der bodde de to stakkarene, han og konen, ganske alene.» Det var Fingar og Mari Tollevsgard.

Kittelsen beskriver hvor enkelt og fattigslig det er hos dem. Det bare ett rom hvor senga i hjørnet tar mesteparten av plassen. Fingar viser stolt fram bilder av barna i Amerika. Kittelsen skriver: «Der sat barna hans i sine elegante hjem i bløte lænestoler med store dusker omkring. Væggene var i blomstrende tapeter, med portrætter i stygge guldrammer, gulvet dækket av kostbare tepper. Gardinene hang flaue renvaskede omkring vinduerne, og likesaa flaue og dumme sat disse nybakte amerikanere mellom al sine nips.» Kittelsen var ikke imponert.

Fingar er brukt som modell i flere av Kittelsens bilder fra tida på Sole. Det mest kjent motivet er kanskje «Husmand» som går igjen i mange versjoner. Her vises en liten skikkelse som strever seg fram i et snølandskap i måneskinn, med ei bør på ryggen. Skikkelsen blir liten mot den store granskogen og fjellene i bakgrunnen. En skisse til bildet er påtegnet «gamle Fingal»

Ett annet motiv er hentet fra elva rett ovenfor Sole med utsikt mot Drotninggutua. Trærne speiler seg i vannet og det står en mannsperson og fisker ved elvebredden. Bildet heter «Gamle Fingar fisker i Eggedøla» og er gjengitt i «Folk og Trold».

Kittelsen brukte også Fingar som modell til serien om Peer Gynt. Her ser vi utsikten fra Tollevsgard med den lille stua og Fingar som kommer gående opp mot huset med en kurv på ryggen. Kittelsen skriver at han kom til å tenke på ordene fra gravtalen i Peer Gynt:

«Tre velstandsherrer i den nye verden har glemt sin norske far og skolefærden.»

Det var vanskelige tider og mange utvandret til Amerika. Det var også ofte store barneflokker som det ble vanskelig for. Jeg nevnte Lauvli og bildet «farvel da mor». I den vesle stua vokste det opp 10 unger. Tre av de dro til Amerika. Berit Lauvli var nummer 5 i flokken. Hun var hushjelp hos Kittelsens. Det ble sagt om henne at hun lo som en orrhana.

Fingar og Mari hadde 9 unger. Mari var 50 år da yngstemann ble født. Fem av ungene reiste til Amerika. Fingar og Mari reiste også sammen med yngstemann, men likte seg dårlig og kom tilbake. Da var det nye husmenn i Tollevsgard, og Fingar og Mari flyttet inn i den vesle stua rett nedenfor, også i Tollevsgard.

Dette er nok ganske vanlige eksempler på husmannsfamilier på den tida. Men det var også mange fra gårdene som reiste til Amerika, for eksempel reiste tre av barna til nevnte Guri som Inga Kittelsen var nedlegningskone til.

Så åssen gikk det med ungene til Mari og Fingar? Et søk på internett avslører at det gikk ganske bra. Her fant jeg ei nettside med 140 navn. Fingar og Mari er tipp-tipp-tipp oldeforeldre til den siste generasjonen på lista, som ble født i 1996. Det er mye interessant om «Fingerson» som de kaller seg. Blant annet fant jeg et bilde av tre unger og ei dame foran et helikopter på Kofsejordet. Dette viste seg å være Hope (Fingerson) Alcone med barna sine på leting etter «the roots».

Og hvordan gikk det med Mari og Fingar? Mari blir svakere og svakere, og dør mens Kittelsen er på Sole. Om Fingar skriver Kittelsen i «Folk og Trold»:

«Men saa rart kan hænde. Bare et par uker efterpaa var gamle Fingar paa frierføtter hos en gammel enke. Det viste sig tydelig nok, at han engang hadde været i Amerika. Han støvet omkring i sine bedste kistklær, ny sort skyggelue, ny pipe i munden og istedenfor den gamle krokete stok en splinterny blankpoleret, som han hadde kjøpt hos kræmmeren. Det var mer end nok for enken. Hvem i al verden kunde motstaa slike fristelser! Hun slog til med en eneste gang.  

Forargelsen i bygden var stor: Han kunde da gjerne latt lusa faa tid til at dø i hode paa kjærringa si først, blev det sagt. Tjenestejenten vor, hun som kunde le som en orre, slog hænderne sammen av bare moro:

”Jeg skulle gi en krone for å få sjå de to gamlingane krusle sei sammen.”

Det drøide og drøide med bryllup hos Fingar. Folk begynte at bli mistænksomme, - det var da ingen mening i slikt noget. Saa gikk et par bekymrede nabore bort til gamla for at tale hende til rette. De maatte da gifte sig! Men gamla syntes, at hun var kommet over den alder, at hun skulde ha nogen forpligtelse i den retning:

”Vi e’ikje værd å spendere prest på nokkon tå us.”»

Gudmund Olsen

Øvre Kopseng, juni  2024