Labrofossen og nasjonalromantikken

Fosser har vært et motiv i kunsten i flere hundre år. Allerede på 1600- og 1700-tallet ble norske fosser tegnet og trykket i bøker og kobberstikk. Bildene ble laget for et europeisk publikum, og skulle vise fram det norske landskapet.

Jacob Coning var en nederlandsk kunstner som malte landskapsbilder i Norge på 1600-tallet. I 1698 ble han kongelig hoffmaler for Christian V. Han fikk i oppdrag å male landskapsbilder fra steder kongen hadde besøkt i Norge. Flere av bildene viser fosser, blant annet Krapfoss ved Moss og Sarpsfossen. Allerede på 1600-tallet har altså fosser i Norge blitt sett på som et naturfenomen som måtte foreviges.

I Conings fossebilder og lignende bilder fra andre kunstnere, ser vi ofte sagbruk og stabler med treplanker. Dette viser hvor viktig trelasthandelen var for Norge. Fra slutten av 1500-tallet kom nederlandske skip til kysten for å kjøpe tømmer. Dette skapte rikdom for norske kjøpmenn og godseiere, og denne velstanden kommer ofte fram i bildene.

• Les mer om Coning

I 1747 kom den danskfødte kunstneren Mathias Blumenthal til Norge, hvor han blant annet malte Tistedalsfossen. Disse bildene blir ofte regnet som starten på «fosseromantikken». På denne tiden ble kunstnere opptatt av det dramatiske, imponerende og ville i naturen – det de ofte kalte for «det skræksomme».

Blumenthal var trolig den første som lot fossen dominere hele bildet. Komposisjonen hans gjør at fossen kommer mot betrakteren. Denne måten å komponere bilder på ble senere brukt av flere kunstnere. 

Blumenthal ble boende i Norge, først i Halden og flyttet til Bergen i 1749, hvor han ble til sin død. Han regnes som en av landes fremste rokokkomalere.

• Les mer om Blumenthal

På 1800-tallet fikk landskapsmaleriet en ny rolle. Etter 1814 da Norge fikk sin egen grunnlov, ble kunst en del av arbeidet med å utvikle en norsk nasjonal identitet. I Norge, og ellers i Europa og USA på denne tiden, ble folk opptatt av kultur og historie. Forskere studerte språk, litteratur, kunst og folketradisjoner for å finne ut hva som var spesielt for hvert land, og kunstnere utviklet et mangfold av uttrykk inspirert av dette. Denne kulturhistoriske perioden kalles for nasjonalromantikken og regnes fra ca. 1830 til ca. 1870. 

Naturen ble sett på som noe typisk norsk, og de nasjonalromantiske kunstnerne valgte ofte motiver som kunne representere landet. Samtidig endret arbeidsmåten seg. Kunstnere dro i større grad ut i naturen for å tegne skisser direkte. Senere brukte de skissene når de malte ferdige bilder i atelieret. Skissearbeidet foregikk som regel om sommeren, mens arbeidet i atelieret ble gjort om vinteren. Kunstnerne kombinerte ofte skisser fra ulike steder. Derfor stemmer ikke alltid det ferdige maleriet så godt overens med det virkelige motivet.

Mange norske kunstnere utdannet seg også i utlandet, særlig i Düsseldorf, og tok med seg nye teknikker og ideer hjem. 

Sommeren 1826 reiste Dahl gjennom Norge sammen med major Matias Wilhelm Eckhoff. Målet var å tegne storslåtte og dramatiske landskap. Dette var Dahls første reise i Norge etter at han dro til København i 1811 for å studere ved Kunstakademiet. På dette tidspunktet var han allerede professor ved Kunstakademiet i Dresden og en anerkjent kunstner.

Reisen startet i Christiania (Oslo) og gikk videre gjennom blant annet Drammen, Kongsberg, Jondalen, Telemark, over fjellet til Hardanger og videre til Sogn. Det finnes rundt 250 skisser fra denne turen, og mange av Dahls viktigste malerier bygger på disse.
Eckhoff tegnet også skisser fra turen. Han hadde nemlig offisersutdannelse fra Krigshøyskolen der tegneundervisning var en vesentlig del av utdannelsen. 

Vi vet mye om denne turen fordi Eckhoff førte dagbok. Her beskriver han blant annet en dramatisk hendelse ved Gamlebroa i Kongsberg, der vognen deres nesten veltet og de så vidt unngikk skade. Dette gjorde at de ikke ankom vertskapet sitt i Kongsberg før nærmere midnatt denne dagen. Dagen etter brukte de i byen, blant annet hadde de et besøk i Kongsberg kirke. 

Den 7. juli 1826 dro Dahl og Eckhoff til «den ret smukke» Labrofossen, som Eckoff skriver i dagboken sin. Videre skriver han: 

Dahl skal ha lagd tre gode skisser av Labrofossen og en skisse av en mindre foss i nærheten, i følge Echoffs dagbok. Hvilken foss dette dreier seg om, vet vi ikke.

Eckhoff lagde to tegninger med motiv fra Labrofossen som vi finner i dagboken hans.

Oppholdet ved fossen varte trolig til rundt middagstid. Senere samme dag besøkte de våpenfabrikken. På kvelden neste dag dro de på ball på Laugerud gård ved Labrofossen. To av skissene fra Labrofossen må ha blitt tegnet mens han var på ballet, for de er datert 8. juli 1826.

• Her er en av skissene fra 8. juli.
• Her er hele dagboken og skissene til Eckhoff fra reisen deres.

Dahl produserte mange oljemalerier med motiv av Labrofossen. Ett av de mest kjente henger i Høyesterett i Oslo, og er fra 1828. I dette bildet ser vi bunadskledde kvinner og menn i forgrunnen som observerer kunstneren i arbeid med en tegning. Dahl har altså malt inn seg selv i maleriet. Bunadene er imidlertid ikke lokale, men hentet fra Telemark. Dette var typisk for nasjonalromantikken. På 1800-tallet ble Telemark sett på som et område der gamle tradisjoner og norsk folkekultur stod sterkt, og kunstnere brukte derfor gjerne motiver fra regionen for å framheve det de mente var særnorsk.

Maleriet ble utstilt to ganger i Dresden, og ble begge ganger omtalt positivt av kunstkritikere.

I maleriet Labrofossens øvre fall (1855–1856) ser vi tydelige romantiske trekk i likhet med mange av de andre maleriene av fossen. Vi ser en vill og dramatisk natur med bratte fjell, en foss som stuper ned i dalen, og mørke uværsskyer som samler seg på himmelen. Kunstneren bruker sterke kontraster: mellom lys og mørke, ro og uro. Naturen framstår vakker og litt skremmende på samme tid. Menneskene og geitene i bildet er små sammenlignet med de store naturkreftene rundt dem. Oppe til venstre i landskapet er det malt inn en stavkirke som ikke finnes på Labro. Middelalderen ble sett på som en storhetstid under nasjonalromantikken, og stavkirker eller laftede bondestuer ble derfor framhevet som nasjonale symboler.

Stavkirken er ett av flere eksempler på at Dahl tok kunstneriske friheter i framstillingen av landskapet. For å forsterke dramatikken lot han ofte fjellene bli høyere, dalene dypere og fossene villere enn i virkeligheten, slik mange nasjonalromantiske kunstnere gjorde.

Dahl bodde mesteparten av livet i Tyskland, men reiste flere ganger tilbake til Norge for å tegne skisser. Motivet Labrofossen må ha vært viktig for han, for han vendte tilbake til det igjen og igjen gjennom livet.

• Les mer om Dahl

Thomas Fearnley var en landskapsmaler som lagde mange bilder av Labrofossen fra 1831 til 1841. Han besøke Labrofossen i 1836 der han gjorde flere tegnestudier som ble grunnlaget for flere malerier, blant annet «Labrofossen ved Kongsberg» fra 1837 som eies av Nasjonalmuseet og er det fjerde verket Nasjonalgalleriet kjøpe inn i samlingen sin.

• Et identisk maleri med navn "Labrofossen" fra samme år, eies i dag av Lillehammer Kunstmuseum.

Fearnley ble utdannet på Krigshøyskolen der de hadde tegneundervisning, og kunstakademiet i København. Han bodde i Tyskland fram til sin død. 

Ved siden av Johan Christian Dahl er Fearnley en av det viktigste malerne i tiårene etter 1814. I 1829 bodde Fearnley i en periode hos Dahl i Dresden, og ble inspirert av hans arbeid. 

• Les mer om Fearnley

Magnus Thulstrup Bagge var en landskapsmaler fra Kristiansund som malte Labrofossen på midten av 1800-tallet.

Han var utdannet i København og Düsseldorf og regnes som en del av Düsseldorfskolen. Han underviste Henrik Ibsen i oljemaleri i 1850-årene. Bagge bodde store deler av livet i Tyskland.

• Les mer om Bagge

Landskapsmaleren Gustav Adolph Mordt må ha besøkt Labrofossen i 1847, for det finnes en skisse med navn «Ved Labrofoss» fra dette året som er eid av Nasjonalmuseet. Labrofossen er ikke det eneste motivet han har skissert på denne turen, for det finnes også et oljemaleri fra samme år med motiv fra Sandsvær. Fire år senere lagde han oljemaleriet «Labrofoss», som er eid av Trondheim kunstmuseum.

Mordt utdannet seg ved Kunstakademiet i København og ble fra 1849 elev av Hans Gude i Düsseldorf. 

• Les mer om Mordt

Jonas Nicolai Prahm var en tegner og lærer fra Kongsberg som tegnet Labrofossen i 1854. Bildet er eid av Nasjonalmuseet. Prahm var en ivrig fjellvandrer og tegnet prospekter og lagde flere reiseskildringer fra turene sine.

• Les mer om Prahm i denne artikkelen fra Langs Lågen

Hans Gude er en av Norges fremste og viktigste nasjonalromantiske malere. Han utdannet seg til landskapsmaler i Düsseldorf og ble også akademiprofessor i denne byen og i Berlin.

Gude lagde flere bilder av og ved Labrofossen i 1862, både malerier og tegninger. 

• Les mer om Gude

Peter Nicolai Arbo var fra Drammen og er regnet som en viktig representant for den senere nasjonalromantiske kunsten i Norge. Utdanningen hadde han fra Kunstakademiet i København og Düsseldorf. Han lagde en akvarell av Labrofossen i 1862. Bildet er i Nasjonalmuseets eie.

• Les mer om Arbo

Ernst Aschenbach var født i Røyken i 1872 og bosatt i Hadeland, og var en selvlært maler. Han malte i hovedsak landskapsmalerier fra Vestfold og Hadeland. Aschenbach lagde et oljemaleri fra Labrofossen, men bildet er udatert. Maleriet kan være en kopi av et maleri av Gude.

• Minneord om Aschenbach i avisen Hadeland i 1954

Labrofossen har altså vært et populært motiv for kunstnere gjennom hele 1800-tallet. Mot slutten av denne perioden endret både samfunnet og kunsten seg. Landskapsmaleriet ble mer naturtro og mindre romantisk. Samtidig ble mange fossefall påvirket av industri og utbygging, og ble dermed mindre interessante motiver for kunstnere som var opptatt av å framstille dramatisk og vakker natur. Etter reguleringen av Labrofossen i 1872 og etableringen av Labro tresliperi, var det få malere som tok med seg skisseblokkene sine for å studere fossen.